Mange blogginnlegg jeg leser starter med “Nå har jeg ikke blogget på en stund”. Nå har jeg ikke blogget på en stund, og jeg vet ikke om jeg tar tenkt til å endre det noe nevneverdig. Det er uansett bare for dumt å la det siste innlegget være et innlegg om gitar; folk kan for eksempel tro jeg har gått hen og tatt livet av meg.

Grunnen er nok  at jeg har begynt på folkehøgskole; Solbakken folkehøgskole. Der blir det mye tid til skuespill og moro, og jeg tar meg ikke så mye tid til å blogge her, men for noen uker siden prøvde jeg meg på å stupe kråke. Da brakk jeg benet, og etter det har jeg blitt gitt ansvaret for elevbloggen der. Så dere som ønsker å lese noe jeg lager, anbefaler jeg å lese.

Ellers så er det høstferie akkurat nå. Jeg er hjemme før første gang på lenge og koser meg godt, selv om jeg har foten i gips. For tiden leser jeg George Orwells “1984″ på leseplata mi. Det er en bok jeg virkelig tør å anbefale til alle, mest på grunn av dens status innen vestlig litteratur, men jeg synes også den er knakende god.

Inntil videre får dere nyte livet som best dere kan, så får vi se om det blir noe mer.

Illustrasjon: websters falls revisited av paul (dex) på Flickr (CC-BY 2.0)

Hei, da er eg tilbake igjen på nynorsk. Det kjennes godt å blogge litt på den andre målforma, samtidig som det får deg (med rett bruk) til å sjå ufortent smart ut, så eg tenkjer å gjere det til ein vane.

Heime har eg hatt ein gitar hengjande på veggen ganske lengje. Foreldra mine var glade i la meg få utvikle meg da eg var liten, så dei kjøpte ein gitar til meg da eg var rundt ni år gamal. Dei var uansett litt for sparsame da dei kjøpte ein gitar som skulle vare: Gitaren var så stor at eg ikkje nådde lengre opp enn tre strenger, og gitaren var så svær at eg måtte sitje med armane fullt utstrekt for å bruke han. Eg gav opp ganske fort, for å øve hadde nok ikkje hjelpt mykje. Da eg hadde gitar på ungdomsskulen, var ikkje fingrane mine lange nok enda, så eg lærte meg dei to obligatoriske songane “Tom Dooley” og “Jamaica Farewell” og redda femmaren. Det var det siste eg spelte på gitar. Det burde eg angre på, for eg såg heile tida bevis på kvifor eg burde spele gitar: (1) Det såg gøy ut og (2) sjølv den mest daffe og idiotiske guten i verda kunne kapre seg kvinnfolk med gitarspel.

Så ein dag for nokre månadar sidan drog eg opp til ein ven som har mange gitarar heime, enda ingen i familien hans er profesjonelle musikarar. Eg hadde meir lyst til å spele Xbox, men han viste meg eit ark med nokre akkordar på. Desse akkordane danna songen “A Kiss is not a Contract” av Flight of the Conchords. Conchords er god musikk, i tillegg til å vere morosam, så etter litt overtaling blei eg med på å spele. ”Gitar viste seg å ikkje vere så vanskeleg”, tenkte eg, så eg drog heim og tok ned gitaren. No speler eg gitar kvar dag og merker framgang.

Eg trur det aller største hinderet for at eg skulle byrje å spele, var at eg trudde at alle kule songar var dritvanskelege, men med dei fire grepa D, C, G og E-moll (og litt transponering) kan du spele klassikarar som “I’m Yours”, “Moonlight Shadow”, “Forever Young”, “Bad Moon Rising”, “Whiskey in the Jar”, “The Wild Rover”, “Hodet over vannet” og ikkje minst “Dragostea Din Tei”. Visse gode songar treng du ikkje meir enn to enkle akkordar på.

Om du har lyst til å lære deg å spele gitar, og det bør du, anbefalar eg tre sider: Ultimate Guitar, Nortabs og 8notes.com sitt Guitar Chord Chart. På den fyrste finn du masse gitarrelaterte ting, som akkordar og tabulatur. Den kan til og med transponere songane for deg og rulle automatisk nedover medan du speler. Nortabs er ein god ressurs for norske songar, men har ikke så mange funksjonar som den internasjonale sida. På sistnevnde finn du alle gitarakkordar med alle variasjonar. Om kort tid er du nok i gang med å spele gitar kvar dag… og nedleggje kvinnfolk kvar helg.

Det viktigaste er uansett ikkje kor god du blir, men kor gøy du føler det er å spele.

Illustrasjon: Clave de sol av wakalani (CC-BY-SA 2.0)

Et mye savnet sted?

For noen uker siden var jeg ferdig på videregående. Jeg har tidligere skrevet tankene mine om å være ferdig med revyen her, så jeg tenker det er like greit å reflektere litt over det samme her. Siden det har gått minst en uke siden siste skoledag, er jeg ikke lenger påvirket av tårevåte avslutningstaler og andre søte ord.

Da jeg sluttet med revyen såvel som ungdomsskolen, følte jeg en smule vemod. Før ungdomsskolen hadde jeg aldri blitt skilt fra så mange mennesker på en gang, og revyen var noe jeg hadde lagt mye arbeid i; det føltes litt som å skille meg fra et barn. I tillegg var den mentale tilstanden min rimelig forandret grunnet lite søvn, og derfor var jeg nok en smule mer sentimental enn vanlig.

Nå som jeg har sluttet med videregående skole, føler jeg veldig lite. Lite er ugjort og jeg føler jeg har kommet så nær mennesker som jeg hadde muligheten til; tydeligvis har jeg tilegnet meg en passelig dose av egenskapen “kynisme” siden ungdomsskolen, som, enten man vil det eller ikke, er noe som forventes av voksne (menn).

Hvorfor føler jeg meg ikke mer knyttet til det gamle? Jeg antar det er fordi jeg føler at jeg nå har mye å se frem til, både i nær og fjern fremtid. Nå som det er sommer, har jeg mye tid til å gjøre hva jeg vil, enten det er å lese Knausgård, spille på instrumenter eller drive dank med noen andre. Til høsten skal jeg på folkehøgskole for revy i ett år, som jeg ser fram til; overgangen til videregående var en overgang til å omgås mer likesinnede personer, og overgangen til folkehøgskole kommer til å føre meg nærmere folk som er enda mer like meg i interesser, men samtidig så forskjellige at de er interessante.

Etter dette har jeg ikke noen konkrete planer, annet enn at jeg skal forsøke å være lykkelig; spørsmålet er kanskje hva som gjør meg lykkelig. Hva gjør meg egentlig lykkelig? Jeg tror at om jeg skal nevne en ting, er det “muligheter”; å vite at jeg kan lære meg nye ting, ta mange forskjellige karrièrer, treffe mange nye venner, kysse mange nye jenter og har mange uopplevde eventyr foran meg, er det som gjør meg lykkelig. Det viktigste for at jeg skal klare å være lykkelig resten av livet, er å ikke gå opp for muligheter: Ting å lære og ting å oppleve. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en 80-åring som bestemmer seg for å lære seg piano eller morsealfabetet som man ikke kan si er over gjennomsnittlig lykkelig. Det gjelder bare å ha det gøy fram til den tid.

I løpet av russetida gjorde jeg mye artig. Eller, en grei mengde artige ting; jeg rullet et antall dager og tok ymse knuter. Høydepunktene var allikevel ikke noe som tilhører den vanlige russefeiringa.

Radioresepsjonen på P3 har gått mot sin slutt. Akkurat som slutten på utdanninga, må det feires. Derfor hadde Radioresepsjonen to show på Rockefeller sammen med Kringkastingsorkesteret der de spilte jinglene sine. Jeg klarte å sikre meg billetter til ekstraforestillingen 10. juni 2010.

Tore sagen på gitar

Egentlig skulle jeg gå med en venn av meg, men da han tre timer før forestillingen måtte melde avbud, endte jeg med å ignorere de eventuelle sosiale stigmaene og invitere min historielærer, samt onkel for anledningen, lektor Nordskog. Vi var begge enige om at det ble en fortryllende aften, med oppvarming av Datarock og en fantastisk innsats fra gutta selv. Kringkastingsorkesteret, såvel som gjestene Ingrid Olava, Bjørn Eidsvåg, Harald Eia og Lene Elise Bergum (som har vært lastebilsjåfør), var i storform; jeg og en venninne jeg skal begynne på folkehøgskole med til neste år klarte faktisk å få autografen til Eia på russebuksa. Jeg anbefaler alle med en liten interesse for radioprogrammet eller som synes jinglene fenger å se forestillingen i reprise på nettet.

… Og ikke nok med bare en konsert; på selveste 17. mai ga jeg min siste avskjed til gutta ved å stille opp på fellesfotografering utenfor NRK Marienlyst like etter deres siste sending. Selv om jeg, nok en gang, mistet min egentlige partner på grunn av dårlig beregning av reisen, var det ikke noe vanskelig å kose seg. Radioprogrammet har en mangfoldig fanskare, så det var bare å finne seg noen og begynne å prate. Her er et bilde av meg, Bjarte Tjøstheim og min nyervervede venninne Thea.

Bjarte med fans

Hva med resten av russefeiringa? Det var noen morsomme uker i livet, men ikke noe jeg ville tatt med i fortellingen om mitt liv. For å slutte på en god note, kan dere her få se fellesbildet fra 17. mai – er vi ikke fine der vi knipser?

Fellesbilde (C) NRK

Reis i galaksen... not.

Virgin, det amerikanske selskapet som lager alt fra brus til plater, har planlagt å drive romturisme en stund. For $ 200 000 kan du få en tur ut til grensen for rommet. Dette kaller de “Virgin Galactic”. Jeg tenkte over om dette er et rettferdig navn, og fordi jeg ikke har fått nok av matte, regnet jeg litt på det.

Det jeg vil finne ut er: Hvor langt når Virgin Galactics reiser i forhold til den virkelige galaksen? La oss se for oss at jeg hadde et selskap, kalt “Eiriks verdensreiser”. Illustrert under er hvordan jeg vil løse problemet (x er en avstand i verden som vi kan forholde oss til):

Hvor langt kan de reise? La oss si at de kan reise til månen og være rause; denne er 384 403 km unna, men i virkeligheten reiser de kun til 100 km fra jordoverflaten. Hvor langt “påstår” de å kunne reise? Galaksen vår er 100 000 lysår på tvers, og jorda ligger 28 000 lysår fra midten. Altså er det 78 000 lysår til det punktet som er lengst unna oss.

Selskapet mitt gir inntrykk av at du kan reise til stikk motsatt side av jorda fra der du står nå. Dette er jordas diameter (middeldiameteren er 12704 km) delt på to og til slutt ganget med pi. Dette er fordi jeg foreløpig ikke kan reise tvers gjennom jorda. Altså ser ligningen nå slik ut:

Wolfram Alpha er en søkemotor som kan gjøre masse ting, blant annet løse regnestykker. Ved hjelp av litt omforming får jeg den til å regne ut dette stykket. Som dere ser blir avstanden reiseselskapet mitt kan reise 1,043*10^-5 m, eller lengden på en rød blodcelle. Hva hvis vi er helt ærlige med dem og kun setter 100 km over brøkstreken? Nå er turen min kortet ned til diameteren til et DNA-molekyl.

Kort oppsummert: Å betale for å reise ut i galaksen med Virgin er som å betale meg for en tur til New Zealand uten å få noe tilbake – jeg oppfylte min del av avtalen mange ganger idet du ga meg pengene. Med andre ord: Jeg har big business i vente.

Jeg tror jeg har kommet over noe som fortjener ikke å bli sett av noen her på jord.

Du kan tenke deg at du tar “Barapara”-fuglen fra Donald-tegnefilmen (bare uten noen form for sjarm) og krysser det med en hyperaktiv, oppmersomhetssyk tolvåring. Da har du Fred Figglehorn.

Alt dette hadde jeg latt passere meg, som alt middelmådig man kommer over i hverdagen, om ikke det var for én svært irriterende ting: Fred Figglehorn er den “komikeren” på YouTube som har flest abonnenter. Og det er folk som liker humoren hans. Hva er galt med verden?

Jeg er akkurat hjemme fra den største lattertrippen min på kino siden Superbad: Kick-Ass. Jeg oppfordrer til å ta seg en tur; i dag så jeg alt fra folk på min egen alder til to pensjonerte menn (no shit) som storkoste seg.

Etterpå ga jeg den 10 av 10 på IMDb, en sjeldenhet fra min side. I tillegg til det skrev jeg en anmeldelse som jeg tenker også mine tusener av lesere kan ha glede av:

Careful with those knives, Mindy

Some people (including Roger Ebert) are turned off by the idea of a movie that portrays a nerd turned vigilante cooperating with a child soldier in order to take down a mobster, killing anyone who stands in their way… all for the sake of a good laugh. Deep inside me, I feel that I should too, but I actually had a great time.

The main character is a high school kid who decides to become a vigilante superhero. Before long, he’s a well known internet phenomenon and a (seemingly successful) crime fighter, which makes him the target of the New York mafia. During his career, he meets up with Big Daddy and Hit-Girl, two “real” super heroes, as well as the strange Red Mist.

In addition to making me laugh a lot, the movie also moved me. Especially Big Daddy and Hit Girl are interesting characters; Nicolas Cage and Chloe Moretz manage to play convincingly as father and daughter. Their story is what grabbed me the most; they are motivated by more important things than adrenaline rushes and getting “the girl”. I’m not hoping for a sequel, but I could fancy Hit Girl getting a spin-off in a few years.

Some parts of the movie were a bit predictable, but this didn’t bother me much. When I left the movie, I still had the ten stars feeling. If you’ve got at least a trace of a sense of humor and can forgive yourself for having some guilty pleasure, there’s no reason to procrastinate; go see Kick-Ass.

I dag har jeg hatt IT-tentamen. I går hadde jeg mattetentamen. På onsdag hadde jeg nynorsktentamen. Og uka før der igjen hadde jeg fysikktentamen, dialektprøve og et foredrag. På mandag har jeg religionsprøve og på tirsdagen enda en fysikktentamen. I tillegg til dette skal jeg levere inn to gymopplegg og gjøre leksene godt i fagene jeg ikke har prøver i.

For å gjøre det enda klarere: På tirsdag vil de fem siste arbeidsdagene ha vært prøvedager og halvparten av alle arbeidsdagene mine siden påske likeså.

Fritid er for tapere.

... men IKKJE sidemål

I dag hadde eg sidemålstentamen. Vi fekk servert ein haug med passe morosame oppgåver. Eigentleg skulle eg skrive en artikkel, men artikkeloppgåven apellerte ikkje til meg. Oppgåve nummer ein var ein novelleoppgåve, noe eg blei fraråda å velje sidan eg allerede har skrive eit essay – men eg hadde ikkje viljestyrke nok.

Dette er den fyrste novella eg har skrive sidan ungdomsskulen. På den eine sida har eg lese meir sidan da, men på den andre sida er eg vel ute av trening.

Eg valde å skrive ei novelle om korleis ein mann kunne ha form som ein periskopstav til 649 frå Swix. Ja, det er litt sprøtt, men du skjøner det kanskje når du leser novella. Eg har lagt ho ved her som PDF.

Som ein Swix teleskopstav til 649 kr (PDF)

Da eg kom heim, oppdaga eg eit par feil; nokre ord hadde eg omsatt rett frå bokmål til nynorsk utan å tenkje på at dei endra meining, og nokre ord har forsvunne i klipp-og-lim-prosessen. Perfeksjonist er eg også, så eg er ikkje heilt fornøgd med korleis eg skreiv historia, men med den begrensa tida, så… Eg har forsøkt så godt eg kan å rette opp småfeila, men om du skulle finne nokon fleir vert eg ikkje fornærma om du seier ifrå i ein kommentar.

Illustrasjon: Eg hatar Noreg av aslakr (CC-BY 2.0)

Når våren melder sin ankomst er det en av de beste stundene i året; nesten alle kommer i vigør. Det er irriterende syklister på høyre side av veien over alt, og i gatene i Oslo og Sandvika er det nesten bare blide ansikter å se.

Det å skjønne at våren har kommet er som å treffe vannet i en kald dukkert: Du er klar over hva som er på vei, men føler deg like uforberedt idet det skyller over deg og lager et lite, varig merke i sinnet. Bare livsgleden du føler i akkurat det øyeblikket er nok til å kunne få deg til å bryte ut i et primalskrik av ren fryd.

I fjor var min våroppvåkning på slutten av sesjonsdagen min; sola skinte og jeg gikk en tur på operataket der et par hadde bestemt seg for å ha piknik mens jeg selv ble oppslukt av Kraftwerks “Autobahn”.

I år skjedde det i kassa på Kiwi denne lørdagen. Plutselig traff en varmende solstråle bakhodet mitt der den tente på en lunte som fikk det til å gå av en kraftig ladning endorfiner inni meg. På alvor. De siste fire timene av jobbøkten har aldri gått så fort sammenlignet med de fire første. Jeg ble fylt av en optisme som ikke hadde tapt seg da jeg satt på toget til Oslo med en sigarettpakke i lomma, Jokkes “Sola skinner” på øret og var klar til å gå i bursdag samme kveld.

Dagen derpå slo jeg av en prat med jenta bak Narvesen-disken, og etterpå lot jeg de to jeg kjøpte =Oslo av få bomme en sigarett hver mens jeg ventet på toget; av og til klarer jeg nesten å oppføre meg slik jeg burde være.

Ennå har ikke humøret begynt å gå nedover. Våren burde komme oftere.