Et mye savnet sted?
For noen uker siden var jeg ferdig på videregående. Jeg har tidligere skrevet tankene mine om å være ferdig med revyen her, så jeg tenker det er like greit å reflektere litt over det samme her. Siden det har gått minst en uke siden siste skoledag, er jeg ikke lenger påvirket av tårevåte avslutningstaler og andre søte ord.
Da jeg sluttet med revyen såvel som ungdomsskolen, følte jeg en smule vemod. Før ungdomsskolen hadde jeg aldri blitt skilt fra så mange mennesker på en gang, og revyen var noe jeg hadde lagt mye arbeid i; det føltes litt som å skille meg fra et barn. I tillegg var den mentale tilstanden min rimelig forandret grunnet lite søvn, og derfor var jeg nok en smule mer sentimental enn vanlig.
Nå som jeg har sluttet med videregående skole, føler jeg veldig lite. Lite er ugjort og jeg føler jeg har kommet så nær mennesker som jeg hadde muligheten til; tydeligvis har jeg tilegnet meg en passelig dose av egenskapen “kynisme” siden ungdomsskolen, som, enten man vil det eller ikke, er noe som forventes av voksne (menn).
Hvorfor føler jeg meg ikke mer knyttet til det gamle? Jeg antar det er fordi jeg føler at jeg nå har mye å se frem til, både i nær og fjern fremtid. Nå som det er sommer, har jeg mye tid til å gjøre hva jeg vil, enten det er å lese Knausgård, spille på instrumenter eller drive dank med noen andre. Til høsten skal jeg på folkehøgskole for revy i ett år, som jeg ser fram til; overgangen til videregående var en overgang til å omgås mer likesinnede personer, og overgangen til folkehøgskole kommer til å føre meg nærmere folk som er enda mer like meg i interesser, men samtidig så forskjellige at de er interessante.
Etter dette har jeg ikke noen konkrete planer, annet enn at jeg skal forsøke å være lykkelig; spørsmålet er kanskje hva som gjør meg lykkelig. Hva gjør meg egentlig lykkelig? Jeg tror at om jeg skal nevne en ting, er det “muligheter”; å vite at jeg kan lære meg nye ting, ta mange forskjellige karrièrer, treffe mange nye venner, kysse mange nye jenter og har mange uopplevde eventyr foran meg, er det som gjør meg lykkelig. Det viktigste for at jeg skal klare å være lykkelig resten av livet, er å ikke gå opp for muligheter: Ting å lære og ting å oppleve. Jeg tror det skal godt gjøres å finne en 80-åring som bestemmer seg for å lære seg piano eller morsealfabetet som man ikke kan si er over gjennomsnittlig lykkelig. Det gjelder bare å ha det gøy fram til den tid.
